Drapet på utelivsbransjen

Bartendere og servitører frykter for fremtiden med de nye reglene for beskatning av tips. I en gruppe på Facebook om dette temaet for oss som jobber i bransjen, kom jeg over dette fantastiske innlegget som gir et litt bedre bilde av hva det er snakk om, og hvorfor dette er så viktig:

Vintirsdag på en liten pub i Oslo.
Blir slike dager snart historie?

Skrevet av Øyvind Thue, barsjef for EDDA.

Almenngjøringen av minstelønnsatsene som kom i serveringsbransjen januar 2018 er vel og bra. Nå kan endelig bartenderen sjekke opp kollegaen sin i håp om at de sammen har råd til å betjene lån på en leilighet på 28kvm på Torshov til 3mill, som de bruker til nachspiel eller å sove litt mellom alt for mange 12 timers skift. Forhåpentligvis stiger prisen på krypinnet nok til at den dagen de glemte prevensjonen - etter litt for mye rødvin, etter et 15timers skift - og foreldreskapet plutselig står og tynger deres allerede overarbeide skuldre, så har de råd til å selge skiten, flytte ut av byen og kanskje få seg en normalt betalt jobb. Phew. Saved by the Bill of 2018. Det er jo vel og bra...

Men så var det dette med tipsen, da.

1. Utgiftene ved dette forslaget (arbeidsgiveravgift, feriepenger etc.) må betales av noen. Arbeidsgiver er ikke interessert i regningen. Det er tøft nok å drive bevertning i Norge med en avgiftsbelastning i verdenstoppen. Gjesten er nok heller ikke så interessert i en prisøkning på 20-30%. Utgiftene kommer utvilsomt til å ramme arbeidstaker hardest.

Tanken om å innberette tips, slik at det opparbeides pensjon, sykepengegrunnlag og feriepenger er selvfølgelig utrolig bra. Men for at regnestykket skal gå opp, så må altså utgiftene dekkes i sin helhet av arbeidsgiver og/eller gjest. Det skjer ikke. Hva skjer da?

2. Etter 25 år i denne bransjen har jeg en klar formening om hva tips er og hva det bør være. Jeg er jo både mottaker og giver av tips. Har jeg f.eks med ungene på en kjederestaurant hvor jeg selv må gå til kassen, betale før servering etc, så tipser jeg ikke. Er jeg på en tilfeldig eller likegyldig bar eller kafé hvor jeg normalt ikke går, så ligger heller ikke tipsen løst. Går jeg på et sted jeg har lyst til å oppleve, tipser jeg alltid mellom 3-10% avhengig av hvor godt jeg syns de lykkes med å gi meg den opplevelsen jeg hadde ønsket meg. Besøker jeg stamsteder legger jeg også gladelig igjen en god slant, bl.a. for å låne min "liksomvenn" bak baren til å utbasunere siste ukes frustrasjoner. Samtidig sparer jeg helse-Norge for noen kroner ved å ikke gå til psykolog.

Det er en gang slik at det er stor forskjell på ulike bevertninger. Det er stor forskjell på kompetanse og service på steder med samme prisklasse. Det er stor forskjell på hotell og en liten cocktailbar på hjørnet, akkurat som det er en stor forskjell mellom en stor, generisk pub og den lille lokalpuben på hjørnet. Det er stor forskjell på totalopplevelser og det er også stor forskjell fra land til by. Ikke minst er det store forskjeller på gjestene våre - også hva de forventer. Alle jeg noensinne har jobbet sammen med blir motivert av tips. Hvis denne motivasjonen blir redusert, så reduseres også forskjellene over. De dyktigste folka forsvinner, og finner seg andre yrker. Gjesten som liker steder med ekstra god kompetanse og service må lete lengre og ikke minst punge ut. God service og kvalitet blir en dyrere "vare" enn den er i dag. Provinsen vil merke dette noe mindre, men i byene vil det bli markant - spesielt i Oslo (som endelig er med i gamet internasjonalt).

Kjedene og innkjøps-clusters får mere makt og dreper nytenkning, personlighet, eierskap og innovasjon. Småsteder og oppstartere som brenner for å bringe håndverket, servicen og yrkesstolthet til nye høyder får det mye tøffere.

Det er ikke vi som bestemmer. Det er faktisk gjestene våre. Det er de som taler og stemmer. La oss jobbe for tillit til oss som yrkesgruppe, på at vi vet litt bedre enn Erna og co om hva som skal til for å fortsette den positive utviklingen bransjen vår har hatt de siste årene.

Alternativ: Ønsketenkning.

Senk avgifter på alkohol og moms for horeca, arbeidsgiveravgift etc. i takt med å sikre at den reelle inntekten til bransjefolk blir "stueren", og gir ansatte langsiktig trygghet og like levevilkår i samfunnet.

Om forfatteren av denne teksten: 

Øyvind Thue er barsjef på den kritikerroste restauranten EDDA,  og har 25 år bak seg i bransjen. 

Ønsker du generiske opplevelser og høye priser neste gang du drar på byen?
Hvis ikke, oppfordrer jeg deg til å skrive under på denne underskriftsaksjonen. 

Mer om denne saken her

Mer om livet i Oslos utelivsbransje:

• Mer om tipsing
• Ting du ikke skal gjøre i en bar
• Flere ting du ikke skal gjøre i en bar
• Kjærlighetssukk fra en barkrakk
• Et øyeblikk i en dørvakts liv