Dørvaktliv...

- Hvordan er formen din?

"Helt fin!", svarer du mens du tar et støttesteg bakover, og sliter med å fokusere blikket ditt sånn at du kan se ansiktet mitt tydelig i den noe dunkle belysningen natten gir. Gata er som den er de fleste lørdagsnetter, der noen helter taper, andre vinner og noen oppdager at grensa for hva de tåler ikke er riktig like høy som de trodde. Du er åpenbart en av de sistnevnte, og jeg svarer: "Jeg er ikke så sikker på det", før jeg forklarer hvorfor. Jeg argumenterer med at du ikke klarer å stå støtt, at du sliter med å fokusere, og at ansiktsmimikken din forteller at du nok heller har fått en for mye enn en for lite. "Faen, se inn der'a! Alle som er her inne er mye fullere enn meg!", mens du peker med ustø fingre mot vinduet der man ser konturene av festende mennesker i godt humør. "Nei, de er ikke det", sier jeg rolig. "De som er her er innafor grensa".

Du vet at det ikke er noe poeng i å diskutere med meg, men du gjør det likevel. Du argumenterer igjen med andre er mye fullere enn deg. Dessuten er jeg en jævla dust. Markeringsbehovet jeg visstnok har fordi jeg er feit, uintelligent og ikke kom inn på politihøyskolen utbroderes. Peiling på jobben min har jeg ikke, for da hadde jeg sett at du bare har tatt et par øl. Du avslutter tiraden din med at jeg visstnok har klare sympatier med Hitler i det du kaller meg nazi.

Når du er ferdig med tiraden din om hvor stor idiot jeg er spør jeg om du noen gang har opplevd at du har klart å krangle deg inn. "Dust!", svarer du, før du snur på hælen og går med ustø skritt videre. "Ha en fin kveld, og sov godt", svarer jeg...

2 minutter senere kommer det en ny gjest som vil inn. "Hvordan er formen din?", spør jeg...

Takk til min gode venn Cato, som med dette gir alle krangletryner vi møter i døra et ansikt.

Forøvrig et ansikt Cato aldri tar frem selv dersom han blir nektet adgang.

(Foto: Henrik Manfredo)