Friskmeldt!
Endelig!
Etter et halvt års sykmelding er jeg endelig friskmeldt. Kneet er ikke hundre prosent ennå, men nok til at jeg klarer å jobbe i jobben min som bartender og vakt. For en nesten arbeidsnarkoman som meg, så er det et helvete å være sykmeldt. Jeg elsker å jobbe. Jeg elsker de konstante endringene i arbeidshverdagen, de forskjellige menneskene, alle de ulike samtalene og at jeg ikke aner hva dagen kommer til å bringe.
Man velger ikke utelivsbransjen for pengene - vi står lavest på inntektslista og har et ganske stort ansvar med et stadig mer tungvint regelverk å forholde oss til. Vi må innfinne oss med mye dritt fra gjester som ikke er enig i vår vurdering av hvorvidt de har fått nok alkohol i forhold til et regelverk som er blir subjektivt bedømt og er fullstendig avhengig av erfaringen og kunnskapen til de politistudentene som bedømmer oss - folk som ikke engang var født da jeg startet å servere alkohol. Ofte jobber vi uten noen særlig mulighet til å ta en spisepause, og å lukke oss inne på et rom for en halvtimes uforstyrret lunsj kan du i de fleste tilfeller glemme. Ekstrainntekten vi har i forhold til tips er under angrep fra flere kanter; fra skatteetaten som er ute etter skattepenger, og fra fagforeningene som mener at man ikke skal tipse av hensyn til de som jobber i bransjen. Og vi som jobber i bransjen, og som ser hvordan den fungerer, får som vanlig lite å si ovenfor begge.
For selv om mindre gaver er skattefritt, så skal ikke tipsen (som er små gaver fordi man gjør en bra jobb) være det. Ok, jeg har ikke egentlig så mye mot å betale skatt på tips all den tid det er en del av den inntekten jeg regner med å sitte igjen med i løpet av en måned. Jeg er derimot skeptisk til ekstraarbeidet som følger med en slik beskatning. Vi får se neste år hvordan dette kommer til å fungere i praksis.
Så har vi fagforeningene. Som har kommet med slike selvmotsigelser som nevnt over - at man ikke skal tipse av hensyn til de som jobber. For noe reinspikka piss! Her er det utelukkende snakk om at fagforeningene ønsker seg flere medlemmer i en bransje der de har få. Det er gjerne de samme idealistene som snakker om at jeg må organisere meg som klager hver gang prisen på en halvliter blir satt opp. Tror du at du, med Oslos leiepriser på næringseiendom, kunne ha fått kjøpt en øl til under hundrelappen dersom vi som jobber i bransjen hadde hatt en lønn på 200-250 kroner i timen?
Si at jeg hadde gjort som disse nevnte idealistene sier jeg skal gjøre. Puben jeg jobber på organiserer oss, og krever tariffavtale. Øllen går opp i pris. De samme idealistene slutter å gå dit fordi øllen er for dyr, og det samme gjør mange av de andre stamgjestene - de som gjør at vi ofte gleder oss til å gå på jobb. De finner seg andre vannhull med andre bartendere som ikke har tariffavtale. Puben går konk. Så står jeg der uten jobb, men med en tariffavtale som kostet meg jobben. I samme slengen har jeg finansiert en liten del av valgkampen til partier jeg ikke er enig med. De samme idealistene som maste på at jeg måtte organisere meg sier med et skuldertrekk "Nei, da hadde de vel ikke livets rett når de ikke kan betale sine ansatte tariff", før de går tilbake til sine trygge, godt betalte (i forhold til oss) jobber i det offentlige...
Jeg vil ikke ha tariffestet lønn! Det som holder meg on edge i denne bransjen er tipsen - og de holdningene tar jeg med meg til dørvaktjobben der jeg ikke har tips, men høyere timelønn. Den gjør at jeg får en levelig lønn. Men jeg vet at jeg må kjempe for den. Jeg vet at jeg ikke kan være kjip, gretten, sur. Jeg vet at bartenderjobben er mer enn å bare tappe øl og lage en GT. Bartenderjobben består i å skape stemning sånn at du, når du kommer inn døra, hører en munter summing og spredt latter. Du hører bra musikk. Og dette gjør at du tenker: Her virker det hyggelig. Her tar jeg meg en øl. Du mottar en øl og et smil av bartenderen, setter deg i baren og deltar i diskusjonen. Og som bartender kommer jeg med små innspill i denne, men jeg er også ordstyrer, sier fra når man går over grensen til at den hyggelige stemningen snur til sinne. Setter punktum for diskusjonen. Alt mens jeg også passer på sikkerheten til gjestene, er førstelinjepsykolog til de som trenger det, sørger for å gi deg en kaffe og et glass vann når du begynner å bli litt sliten, og sender deg hjem før du blir for full til å finne veien selv. Dette er det du betaler for når du gir tips. Timelønna er for øltappingen, renholdet og å sørge for at alkoholloven blir overholdt.
Men denne bransjen passer meg. Jeg er ikke avhengig av en halvtimes lunsjpause. Jeg trenger ikke 450.000 i året for å få råd til masse luksusting hjemme. Jeg trenger ikke A4-dager og å glede meg til å feste på fridager. Jeg trenger ikke å være en del av rotteracet for å skaffe meg en mest mulig innbringende karriere. Jeg trenger tak over hodet, mat på bordet og råd til å ta noen mindre reiser i løpet av året - og en jobbhverdag som gir meg utfordringer. Tipser du meg når jeg er på jobb som bartender, så bidrar du til min ferie - og det setter jeg stor pris på, enten det er en krone eller en femtilapp...
For selv om mindre gaver er skattefritt, så skal ikke tipsen (som er små gaver fordi man gjør en bra jobb) være det. Ok, jeg har ikke egentlig så mye mot å betale skatt på tips all den tid det er en del av den inntekten jeg regner med å sitte igjen med i løpet av en måned. Jeg er derimot skeptisk til ekstraarbeidet som følger med en slik beskatning. Vi får se neste år hvordan dette kommer til å fungere i praksis.
Så har vi fagforeningene. Som har kommet med slike selvmotsigelser som nevnt over - at man ikke skal tipse av hensyn til de som jobber. For noe reinspikka piss! Her er det utelukkende snakk om at fagforeningene ønsker seg flere medlemmer i en bransje der de har få. Det er gjerne de samme idealistene som snakker om at jeg må organisere meg som klager hver gang prisen på en halvliter blir satt opp. Tror du at du, med Oslos leiepriser på næringseiendom, kunne ha fått kjøpt en øl til under hundrelappen dersom vi som jobber i bransjen hadde hatt en lønn på 200-250 kroner i timen?
Si at jeg hadde gjort som disse nevnte idealistene sier jeg skal gjøre. Puben jeg jobber på organiserer oss, og krever tariffavtale. Øllen går opp i pris. De samme idealistene slutter å gå dit fordi øllen er for dyr, og det samme gjør mange av de andre stamgjestene - de som gjør at vi ofte gleder oss til å gå på jobb. De finner seg andre vannhull med andre bartendere som ikke har tariffavtale. Puben går konk. Så står jeg der uten jobb, men med en tariffavtale som kostet meg jobben. I samme slengen har jeg finansiert en liten del av valgkampen til partier jeg ikke er enig med. De samme idealistene som maste på at jeg måtte organisere meg sier med et skuldertrekk "Nei, da hadde de vel ikke livets rett når de ikke kan betale sine ansatte tariff", før de går tilbake til sine trygge, godt betalte (i forhold til oss) jobber i det offentlige...
Jeg vil ikke ha tariffestet lønn! Det som holder meg on edge i denne bransjen er tipsen - og de holdningene tar jeg med meg til dørvaktjobben der jeg ikke har tips, men høyere timelønn. Den gjør at jeg får en levelig lønn. Men jeg vet at jeg må kjempe for den. Jeg vet at jeg ikke kan være kjip, gretten, sur. Jeg vet at bartenderjobben er mer enn å bare tappe øl og lage en GT. Bartenderjobben består i å skape stemning sånn at du, når du kommer inn døra, hører en munter summing og spredt latter. Du hører bra musikk. Og dette gjør at du tenker: Her virker det hyggelig. Her tar jeg meg en øl. Du mottar en øl og et smil av bartenderen, setter deg i baren og deltar i diskusjonen. Og som bartender kommer jeg med små innspill i denne, men jeg er også ordstyrer, sier fra når man går over grensen til at den hyggelige stemningen snur til sinne. Setter punktum for diskusjonen. Alt mens jeg også passer på sikkerheten til gjestene, er førstelinjepsykolog til de som trenger det, sørger for å gi deg en kaffe og et glass vann når du begynner å bli litt sliten, og sender deg hjem før du blir for full til å finne veien selv. Dette er det du betaler for når du gir tips. Timelønna er for øltappingen, renholdet og å sørge for at alkoholloven blir overholdt.
Men denne bransjen passer meg. Jeg er ikke avhengig av en halvtimes lunsjpause. Jeg trenger ikke 450.000 i året for å få råd til masse luksusting hjemme. Jeg trenger ikke A4-dager og å glede meg til å feste på fridager. Jeg trenger ikke å være en del av rotteracet for å skaffe meg en mest mulig innbringende karriere. Jeg trenger tak over hodet, mat på bordet og råd til å ta noen mindre reiser i løpet av året - og en jobbhverdag som gir meg utfordringer. Tipser du meg når jeg er på jobb som bartender, så bidrar du til min ferie - og det setter jeg stor pris på, enten det er en krone eller en femtilapp...
Jeg gleder meg til tiden fremover på jobb, og skal gjøre mitt beste for at du skal få en hyggelig kveld ute - enten jeg er på jobb som bartender eller som dørvakt.
 |
| Foto: Henrik Manfredo |
Livet som dørvakt kan du få et innblikk i her
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Innlegg administreres pga økning av spam.