Visst faen er jeg sliten!

Jeg har ikke jobba siden starten av november, og jeg er faenmeg utslitt. Siden barbransjen stengte ned sist har jeg møtt rundt 15 mennesker, om man ser bort fra tilfeldig butikkpersonell og en og annen bekjent på gata. 15 personer. Det er færre enn det jeg møter i løpet av en time på en rolig dag på jobben.

For jeg lever mitt sosiale liv på jobben. Det er der jeg møter menneskene som fyller dagen min med innhold. Det er der jeg lever. Det er der jeg blir kjent med folk. Jeg er vant til at folk kommer til meg, og er elendig på å ta initiativ selv. Jeg er trygg i rollen min som bartender.

For en som lever av å være sosial, er det jeg lever i nå helvete. Jeg får ikke gjort en dritt, for det som gir meg energi er ikke til stede. Jeg får bare gjort ting når jeg må noe. Som at jeg er tom for mat. Da må jeg i butikken. Men ellers..? Meningsløs scrolling på facebook og youtube. Netflix. HBO. Viaplay. NRK. Jeg blir til og med sittende og se på filmer jeg finner ut er elendige, bare for å fylle tiden. Bedøve meg litt mer. Slippe å måtte bruke enda et kvarter for å finne noe annet som kanskje kan være mer severdig.

Normalt klemmer jeg flere mennesker daglig. Nå klemmer jeg kanskje 2 ganger i måneden.

Jeg er relativt mentalt sterk, men begynner å kjenne på følelsen av at det her faen ikke er verdt det. Jeg kan bare forestille meg hvilke skader som oppstår hos de som har en svakere mental konstitusjon enn det jeg har. Hvor lenge kommer vi som samfunn til å sitte med ettervirkninger av det året vi har vært gjennom? Og - når vi vet hvor svak psykiatrien er - kommer de til å få god nok hjelp, de som trenger det?

Regningen av dette kommer vi som nasjon til å betale på i årevis...

For min egen del er jeg glad jeg snart får noe jeg må gjøre. For snart får jeg et lass med bøker på døra, og det gir meg noen dager med arbeid. For bøker skal ut til de som har forhåndskjøpt dem. Det gir meg vel en ukes tid hvor jeg har noe jeg må få gjort. Før jeg dras ned i det kontaktløse, depressive mørket igjen...