Aldri igjen, sa vi...

For 30 år siden satt jeg i stua og så nyhetsbilder fra Berlin. Jeg får fremdeles tårer i øynene bare jeg tenker på disse bildene. Det kommunistiske terrorregimet i øst var i ferd med å falle. Det var en tid da Gorbatsjovs ord om perestrojka og glasnost var på alles lepper i den vestlige verden. Alt jeg hadde vokst opp med av frykt var i ferd med å forsvinne. Den kalde krigen var over. Det var fred. På ordentlig.

"Aldri igjen!" sa vi i årene som kom. Aldri igjen skal vi la diktatorer få lov til å sette opp murer som hindrer oss mennesker å få lov til å møte våre kjære venner og familie. Aldri igjen!

En bit av restene fra Berlinmuren, 2015 (Foto: Henrik Manfredo)

Aldri igjen...

Men man glemmer fort. Igjen bygges det murer av både diktatorer og folkevalgte. Murer skapt av høyreradikal xenofobi for å stenge ute mennesker som har forlatt alt, som er på flukt. I Ungarn. I Bulgaria. I USA. I Hellas. I Israel. I tillegg har vi en naturlig "mur" som heter Middelhavet der folk drukner daglig. Med EUs velsignelse.

Men, med unntak av Trumps lett gjennomtrengelige "big, beautiful wall" snakker vi ikke så mye om de andre murene. De er jo ikke i hjertet av Europa.

Og mens vi feirer Berlinmurens fall, møter stadig flere mennesker murer vi har reist for å sperre dem ute.

"Aldri igjen" ble bare en drøm...