Jeg er så lei...

Av og til finner jeg frem Bill Hicks' geniale monolog "It's Just A Ride", og hver gang blir jeg egentlig bare trist. For budskapet til Hicks dør litt mer - år for år.

For det er polariseringens krefter som vinner. Hver gang den ene siden av den politiske skalaen beveger seg litt lenger mot ytterpunktet, så tar den andre siden et like langt steg mot sitt ytterpunkt. Og hatet vokser. Felles for alle som er i nærheten av ytterpunktene er at det er den andre siden som er full av hat. Det er de andre som er ekstreme. Og vi som er i midten blir tvunget til å velge side. Enten er du med oss, eller så er du mot oss:

Kommunist! Nazist! Fascist! Islamist! Feminazi! Kvinnehater!

Har vi helt mistet evnen til helhetlig tankegang? Har vi helt mistet evnen til å diskutere uten å legge oss i skyttergravene og kalle alle andre for ekstreme i ett eller annet syn?

Jeg har deltatt i mange debatter om ting som betyr noe for meg. Som f.eks. likeverd mellom mennesker av alle legninger, kjønn, religioner og raser. Fordi jeg vokste opp med en tankegang om at menneskers handlinger er det som definerer dem, ikke om de elsker en av samme kjønn, er brune i huden eller tror på en eller annen gud. Og jeg har blitt kalt det meste av de ovennevnte karakteristikkene; Kommunist, fascist, feminazi og kvinnehater. Og islamistelsker. Det i seg selv er vel et godt tegn på at jeg befinner meg ganske trygt i sentrum - som forøvrig er blitt både venstre- og høyresidens nye fiende.

For enten er du med oss, eller så er du mot oss. Du MÅ velge!

Høyresidens hat mot sentrum kombineres med hatet mot venstresiden - for strengt tatt hater ytre høyre fløy alt som ligger til venstre for dem selv. Så vi er kommunistiske, islamistelskende feminazier hele gjengen.

Venstresidens hat mot sentrum er rettet mot at vi mener at i det store bildet er det kommunikasjon som fungerer best. Da trekkes det gjerne ut i det ekstreme med at vi mener at det må være mulig å gi nazismen litt rett. Bare utrydde noen av jødene, liksom (ja, det var faktisk en vits som sirkulerte på facebook som hadde den tematikken for å beskrive sentrum). Og kaller du ikke enhver som ligger plassert noen millimeter til høyre for Høyre for nazipakk, så er du med dem. Og mot oss.

Det skal polariseres! Du skal tvinges til å velge side. Og de som nekter å plassere seg på et ytterpunkt tar etterhvert del i enten den samme retorikken eller den samme politikken. Som enkelte i sentrum i Norge, som er like ekstreme i retorikken mot alt som kan smake av sosialisme som de som er langt på høyresiden. Eller landets største parti som har en politikk som er til forveksling lik partiet ytterst til høyre når det kommer til flyktninger. Mens de omtaler den politikken de i bunn og grunn er enig i som rasistisk og inhuman.

Eller i forhold til en av dagens populære hat/elsk-objekter, Jordan Peterson. For selv om en god del av det han sier har basis i god forskning og vitenskap, så tar den ene siden til seg noen få utdrag og elsker ham fordi han er en stemme mot "de jævla feminaziene", og opplever ham som en som taler deres sak - uten at han egentlig gjør det. Mens den andre siden tar utgangspunkt i noen få utdrag av det han sier, og omtaler ham som en misogynistisk mannsjåvinist fordi han taler mot en vedtatt politikk. Og dermed er han mot dem. Selv er jeg både enig og uenig i Petersons konklusjoner - avhengig av hvilke det er. Men han er absolutt best når han snakker sitt eget fag - evolusjonspsykologi. Saken er at han tar opp ting som er verdt å debattere. Men det skal vi helst ikke gjøre - for du skal trekke en rask konklusjon og bestemme deg om du er med ham (mannsjåvinist) eller mot ham (feminazi). For det skal ikke finnes en diskurs, det skal ikke finnes en mellomting. Det skal bare finnes hat.

For hatet gir stemmer. Hatet gir makt. At makt korrumperer gir de som har makt faen i. Det er jo de som tjener på det. Det er de som investerer i Bill Hicks' eminente beskrivelse av verden. Så vi forledes til å være med på retorikken. Vi skal splittes i størst mulig grad. Alle temaer skal behandles med religiøs overbevisning. Vi skal ikke lytte til et helt argument, vi skal basere oss på utdrag og korte utsagn for så å smake blod. Og den ene siden er ikke noe spesielt bedre enn den andre...

Men - som Bill Hicks sier - vi har et valg. Vi kan velge å endre retningen når som helst. Det krever ingenting. Ikke penger. Det krever ikke at du har en jobb. Det krever at du tar et valg.

Et valg mellom frykt og kjærlighet.

Fryktens forkjempere vil at du skal ha flere låser til hjemmet ditt, flere våpen, lukk deg selv inne. For det er i praksis det vi gjør med flyktningekrisen vi selv har vært med på å skape. Vi har låst Europa med flere og flere låser mens barn drukner i Middelhavet på flukt fra land vi har involvert oss i med våpen. På grunn av vår frykt. Vi lukker oss selv inne.

Kjærlighetens forkjempere ser oss alle som ett. Så lenge vi har en grunnleggende kjærlighet, så er det ingenting vi ikke kan få til. Fordi kjærlighet - og faktabasert kunnskap - er det som får verden fremover.

Du har valget om hva som skal styre ditt liv. Lar du frykten eller kjærligheten vinne?