Tvangsgift

Jeg giftet meg frivillig. Vi giftet oss uten illusjoner. Vi var realistiske - statistikken viser at 40% skiller seg, og vi var fullstendig klar over at sjansen var stor for at også vårt forhold kom til å ta slutt. Og det gjorde det.

Men både økonomiske forhold, og det at vi har barn sammen gjorde at da forholdet tok slutt, så valgte vi å bo sammen. Også da vi flyttet fortsatte vi å bo sammen. Hun på sitt rom, jeg på mitt rom - som i et kollektiv. Vi er gode venner, og har hver våre styrker og svakheter i husholdningen og i foreldreskapet. Hennes kjæreste har flyttet inn, og også han og jeg har en strålende tone mellom oss.

Vi har lyst til å skille oss formelt, men får ikke lov.

Vi er tvangsgift - og forblir tvangsgift av den norske staten. For å få lov til å skille oss må vi ta ut separasjon - flytte fra hverandre - i minst ett år. Vi får ikke lov til å velge det samarbeidet og samlivet som passer oss. Det virker som det er forventet at vi helst skal krangle og bli fiender - eller i alle fall ha et kaldt forhold til hverandre.

"Ektefeller som ikke ønsker å fortsette samlivet, kan søke om separasjon. For å søke skilsmisse må du enten ha vært separert i ett år, eller du og din ektefelle må ha bodd fra hverandre i minst to år og være enige om at dette er samlivsbrudd."

Hvorfor denne bakstreberske loven eksisterer er det vanskelig å svare på. For vi får ingen skattemessige fordeler ved å skille oss. Barna er for gamle for overgangsstønad, og det er ingen av oss som har rett på noen statlige tilskudd dersom vi skiller oss.

Så vi forblir gift - mot vår vilje - for den norske stat hindrer oss i å skille oss...