Guns n' Roses - en ikke-anmeldelse

Jeg var på Guns n' Roses på Valle Hovin på torsdag. Min aller første store konsert - som konsertvakt. Noe som gav meg et helt annet perspektiv på konserten.

Torsdag møtte jeg på jobb kl 15.00, en og en halv time før innslipp. Registrering av oppmøte, briefing av oppgaver, sikkerhet, hva vi skal holde øye med osv. Inndeling i grupper, briefing til gruppen om våre områder. Jeg vet ikke hvor mange vakter som var på jobb, men jeg tror ikke jeg tar i om jeg sier at det var et par hundre inne på stadion bare de timene jeg var på jobb. Da hadde det vært vakter på plass hele dagen, og det var vakter på plass til nedriggingen var ferdig.

Jeg ble plassert på stage left, ved inngangen til barrieren mellom golden circle og de andre billettholderne. Publikumsansvar og ansvaret for hvem som gikk ut og inn i den gangen som var der. Det gav meg en herlig anledning til å studere hvordan det ser ut fra den siden. Vanligvis står jeg på den andre siden.

Ca 17.00:
En gjeng ungdommer på 14-15 år er de første som har samlet seg foran meg. Den ene av dem forteller at han bruker alle pengene sine på å dra på konserter. Det er sånt som gjør meg glad! Å bruke pengene sine på opplevelser er i mine øyne så mye mer verdt enn å bruke pengene sine på ting. En annen tynn fyr i 20-åra med langt, mørkt krøllete år a la Slash står ved siden av - åpenbart gira. Han har sikkert vorset i noen timer, men er - som metalheads flest - bare i glisende godt humør. Han skal ha litt high five og håndtrykk. Noen yngre jenter 20-25 år gamle står også der. Like glade. Forventningsfulle med blikk opp mot scenen der det ikke skjer alt for mye ennå. Varmen slår allerede hardt, og Røde Kors har begynt å dele ut vann langs hele barrieren.

17.30 er det tid for første supportband: Tyler Bryant and The Shakedown. Jeg må stå med ryggen til mitt første møte med bandet, men det låter fett. Jeg vugger med musikken - jeg klarer ikke å la være. Dette groover! Det er det åpenbart flere som synes. Jeg smiler, deler ut vann og sjekker pass på de som skal ut og inn av barrieren.

18.30 setter Ghost i gang. De samme menneskene står foran meg, og det begynner å fylles opp bak dem. Jeg ser noen kjentfolk i mengden - selvsagt. Ghost er Ghost - enten liker du dem, eller så hater du dem. Jeg synes det er kult, men ser for meg at det blir fryktelig feil å se dem i solskinn.

Etter at Ghost er ferdig får jeg en liten pause fra sola, og stikker inn på Valhall for å spise litt. Jeg kommer tilbake mens videofilmen av tanksen som skyter ruller over skjermene. Guns n' Roses skal snart på. Det er trangt i det området jeg følger med på. Forventningsfulle blikk hos fans som er der først og fremst av musikkinteresse. og det aller deiligste:

Folk får med seg konserten ved å se på scenen, ikke på at de filmer den på mobilen!

Guns n' Roses går på, folk jubler i glede, noen gråter så tårene renner, andre tar av i gledesrus. Noen står og følger med konsentrert, andre bare står og digger.

Jeg har vært samtlige av disse på konserter selv.

Foto: Helene Elvestad

Og jeg elsker det jeg ser. Ikke fordi jeg har noe spesielt forhold til Guns n' Roses selv. Jeg var litt for mye progrock da de kom, og selv om de har noen helt udødelige låter, så har de også en haug med låter jeg enten ikke har noe forhold til, eller som jeg direkte misliker. Men sånn er musikken.

Det jeg elsker er de ærlige reaksjonene jeg ser i øynene til de som står der. Det musikken gjør med de som er der. For mange er bandet en viktig del av soundtracket til livet deres så langt. For noen er det deres første konsert, for andre er det en av mange i år.

Og mens jeg deler ut vann til takknemlige publikummere, haster vakter forbi med folk som trenger førstehjelp pga heten, og Røde Kors går andre veien med enda flere vannbøtter. I løpet av kvelden snakker jeg med mange, jeg forsikrer meg om at personene bak øynene jeg møter har det bra. Alt med en liten tåre i øyekroken - for alle jeg ser er der for musikken. De er der for opplevelsen musikk gir.

Som det gamle junkieparet i golden circle - de er nyktre, men hun er svak og blir lett dehydrert i varmen. Han tar seg av henne med kjærlighet, jeg sørger for at hun får vann. Jeg gir faen i at de er avhengige av heroin for å komme seg gjennom hverdagen - de har betalt for å få med seg konserten - det skal de faenmeg få. Jeg gir et par kopper til med vann, og han tar meg i hånda med et varmt blikk og sier "tusen takk". Jeg vet ikke hvor ofte han behandlet på lik linje med alle andre.

Som den nevnte 15-åringen som står på samme plass hele konserten gjennom. Jeg ser beundringen i øynene hans under solopartiene til Slash, jeg ser gleden av å være til stede. Å oppleve. Å leve.

Som den nevnte "Slash-kopien" som i 10 minutter etter at jeg hadde gått på trynet etter å ha snublet i barrikadene var mer opptatt av at jeg hadde det bra enn å følge med på konserten. Skumle, farlige heavyrockere, my ass.

Som den lille 2-3-åringen som under nesten hele GnR satt på skuldrene til en jeg ikke så. I hvitt, med lys blondt hår, svarte øreklokker og svart top-hat spilte luftgitar på alle gitarsoloene og holdt den ene hånda i været med horns-tegnet i store deler av konserten.

Som alle fedre med sønner og døtre på skuldrene - hvor barna storkoste seg.

Alle disse øynene jeg møter har noe til felles med meg. De vet hvilken glede musikk kan gi, eller så er de i ferd med å få vite det gjennom de neste årene. De vet at musikk er noe som forener, som skaper følelser eller gir utløp for dem. Og - som sagt - de jeg så på Valle Hovin på torsdag var aller mest opptatt av å oppeve, ikke å dokumentere at de var der.

Prøv å gjøre det på din neste konsert du også...

Foto: Helene Elvestad