Militærliv

Throwback tuesday

Dette er en tekst jeg skrev lenge før blogging var en ting. Innledning er lagt til, og småting er redigert - men jeg håper dere finner teksten like underholdende som jeg syntes det var å skrive den.

Jeg er jo blitt godt middelaldrende, og jeg var ung på en tid der alle unge menn skulle i militæret. Dersom du av samvittighetsgrunner ikke kunne delta, måtte du søke om overføring til justisdepartementet og avtjene siviltjeneste. På grunn av min pasifistiske grunnholdning valgte jeg det siste. Men jeg måtte likevel innom en tur - så dette er min historie om:

Mitt liv i militæret

Jeg har vært i militæret, og jeg hadde det kjempemorsomt da jeg var der. Min totale militære karriere var på hele 1800 minutter, eller 30 timer. I løpet av de 30 timene opplevde jeg å bli behandlet som dritt, som et lite barn, og som en konge...vel i alle fall som en mer eller mindre velkommen gjest.

Dere skjønner, i løpet av tiden fra sesjon til dagen jeg skulle inn gikk jeg gjennom en stor forandring - jeg begynte å forme selvstendige tanker, tanker som fortalte meg at det var galt å drepe. Derfor følte jeg også at det var feil å lære hvordan man mest effektivt skulle drepe et annet menneske. Jeg innså at det mennesket du skal drepe også handler på ordre fra en som sitter trygt på et stort kontor, akkurat som du gjør. Derfor, etter en nøye selvransakelse og argumenter for og mot, bestemte jeg meg for å nekte militæret. Dessuten ville jeg ikke klippe håret som jeg hadde spart så lenge... Jeg sendte en søknad om overføring av min sak til justisdepartementet, som tar for seg de som heller vil utføre en ikkevoldelig tjeneste. Misforstå meg ikke. Jeg er ikke mot at vi skal ha et forsvar, men mener at det også er viktig med en sterk ikkevoldsbevegelse for at det skal bli så effektivt som mulig. Det viste faktisk 2. verdenskrig oss, men det er en helt annen diskusjon. Nå handler det om tiden min i en leir full av unge menn, et par kvinner, og en rekke hjernevaskede mennesker som ble kalt befal.

Grunnen til at jeg dro opp til Værnes, hvor jeg var blitt utkommandert, var at jeg ikke hadde fått noen bekreftelse på at brevet mitt var mottatt. Derfor dro jeg opp med stort mot for å møte en gjeng med unge menn uten helt kontroll på testosteronnivået i kroppen. Det som skremmer meg er at disse får utdelt våpen etter en liten stund. Jeg var også i godt humør, ettersom alt sikkert bare bygde på en liten misforståelse. Jeg kom sikkert til å sitte på toget hjem igjen, bare noen timer etter at jeg hadde ankommet Værnes. Vel vel... Ut av toget, følge strømmen, bli kommandert mot en hangar der vi skulle registrere oss. Kø! Greit nok, dette var jeg forberedt på, så jeg sto tålmodig og ventet på min tur. Mens jeg står i køen legger jeg merke til det... Opp mot veggen står det oppstilt en masse skyteskiver formet som mennesker. Da kjente jeg kvalmen, rent psykologisk lærer man altså opp soldatene til at mennesker er skyteskiver. Jeg begynte å filosofere over dette overgrepet på lettpåvirkelige ungdomssinn, og lot tankene fly lengre og lengre inn i krigens grusomheter...
- HEI! DIN TUR, SA JEG!
Sa mannen på bordet foran meg. Faen også, jeg burde heller brukt tiden på å trene på hva jeg skulle si for å få misforståelsen oppklart, og komme meg ut av dette hølet.

– Eeeh, hei! Jeg tror det har vært en misforståelse, du skjønner... Jeg sendte et brev med søknad om overflytting til justisdepartementet, og...
– Det får du ta opp med den som følger dere rundt, sett deg der borte så lenge
– Men du skjønner, jeg skulle ikke vært her i det hele tatt. Jeg sendte jo br...
– Det har ikke jeg noe med, gå dit og sett deg!

Det var jo høflig av mannen å avbryte meg, og å ikke engang se på meg når jeg snakket til ham, men men, da fikk jeg jo bare vente til jeg møtte den som skulle følge oss som satt der rundt i leiren. Det måtte jo være enklere det, den personen måtte jo ha tid en eller annen gang i løpet av runden.

Den som skulle følge oss rundt var en kvinne. For å uttrykke meg særdeles upolitisk korrekt etter dagens standard - en særdeles firkantet en. De fleste menn jeg kjente på den tiden viste flere feminine sider ved seg selv enn hun som nå sto foran oss og fortalte hva som skulle skje i løpet av dagen. Da vi reiste oss for å gå, var jeg ikke sen om å gå bort til henne og forklare mitt problem.
– Det får du snakke med legen om, svarte hun.
Greit nok, hun avbrøt meg i allefall ikke midt i setningen.
Fremme hos legen...ventetid... inn til legen og igjen forklare min situasjon.
– Det har ikke jeg noe med, du får snakke med psykologen om det.
Jeg begynte å gå lei, og beklaget meg overfor frøken sersjant.
– Da får du bare gå inn til psykologen da...

Mer ventetid, gråtende unggutter som heller burde vært hjemme og hatt sex med kjæresten istedenfor å være her for å lære å bruke vold. Jeg bør kanskje også nevne at jeg var et par-tre år eldre enn mange av de som ble frarøvet friheten samtidig som meg, og et par år kan være mye i denne alderen.

Inn til psykologen hvor jeg fremla ordene som jeg snart hadde sagt like mange ganger som Senterpartiets Anne Enger Lahnstein sa nei i EU-kampen et par år senere:
– Hvorfor kommer du til meg med det?
– Fordi jeg fikk beskjed om det
– Jeg har da ikke noe med det å gjøre, jeg er psykolog.
– Jeg gjør jo bare det jeg får beskjed om.
– Nei, du får snakke med den som følger deg rundt.

Jeg begynte å skjønne tegningen. De kom ikke til å slippe meg, de ville holde på meg så lenge at jeg ble lei, og ga etter for dem. Nedbrytning av psyken, det er jo det hele greia går på. Jeg henvender meg igjen til Sjanten.
– Nei, da er det ikke noe annet å gjøre enn å bli med videre på runden, så får du snakke med troppssjefen når du møter ham.
Og vi gikk og gikk og gikk og gikk. Så var det tid for uniformene. De som tok mål og delte ut uniformene var ansatt for å skryte seg imellom, men slik at vi hørte det om hvor flotte vi kom til å bli i uniform. De smilte og lo på en moderlig måte slik at vi nesten følte at vi var hjemme hos mor. – Dette er et billig triks, tenkte jeg, – å la oss oppleve et lite vennlig øyeblikk før vi blir sendt videre.

Så får vi beskjed om å stille oss i ring ute på plassen for gjennomgang av hva vi har fått utdelt. Sersjant Firkant kommanderer en til å stå i midten, og begynner å rope opp effektene vi har i sekken foran oss, og vi må vise at vi har fått det ved å holde dem høyt over hodet. De fleste ler, og får vel fornemmelsen av at de er tilbake på et barnehagenivå. Det er ikke så langt fra sannheten. Som barn er vi en gruppe uselvstendige, små mennesker, vi vokser opp til å bli mer eller mindre selvstendige individer, og vi blir innkalt til militæret for å bli en gruppe uselvstendige, små mennesker igjen. Den eneste forskjellen er alderen, og at «foreldrene» våre i militæret er en gjeng drittsekker i vår egen aldersgruppe som har tatt et kurs i hvordan å kommandere andre.

– Da skal vi lære å ta på oss uniformene korrekt, utbryter dama - unnskyld - sersjanten i midten.
– Flott, tenker jeg, – Nå skal vi lære å kle på oss også...
Hun gir en rask demonstrasjon før vi blir sendt inn i brakka for å kle på oss. Her sier jeg stopp!
– På grunn av min overbevisning kan jeg ikke ta på meg uniformen.
– Hæ?
– På grunn av min overbevisning kan jeg ikke ta på meg uniformen.
– Hva er det som er så farlig med det da?
– Det viser at jeg aksepterer at jeg går inn i et militært system.
– Det er jo bare klær.
– Det er militære klær, det er en viss forskjell. Det symboliserer en aksept.
– Jaja, du får vel bare la være da, men jeg ser ikke problemet.
– Men det gjør jeg.
Skuldertrekk, og jeg skjønte at det nok bar mot slutten på min kontakt med dette mennesket.
Hun sjekket at alle hadde fått på seg uniformen riktig, og ga beskjed om at vi kunne gå inn på brakka og slappe av litt. Vi måtte være tilbake på et visst klokkeslett, for da skulle vi møte troppssjefen vår.

Vi dro til brakka, og vi snakket en del sammen. De jeg snakket med hadde respekt for mitt syn, og det er stort sett det som skal til for meg for at jeg skal få respekt for deres syn. Vi snakket litt om livet, damer hjemme, forventninger, det folk gruet seg til - og en god del om det mennesket som hadde fulgt oss rundt.

Så er det på tide å møte troppssjefen. Der fikk jeg ikke muligheten til å si noe som helst. Det var masse hyling og skriking fra en mann som tydeligvis hadde komplekser for et eller annet. Det var ingen sjanse til å stille et lite spørsmål. – SÅNN ER DET, SLIK ER DET, GJØR SÅNN, IKKE SÅNN!!! Dette var hovedingrediensen i det han hadde å si. Da ørene våre endelig fikk pause, gikk jeg bort til ham, og fremla atter en gang mitt problem.

– DET SKULLE DU HA TENKT PÅ FØR, NÅ ER DET FOR SENT! skrek han tilbake, før han gikk.

Da hadde jeg fått nok! Nå var jeg forbannet. Jeg fikk spurt meg frem til kontoret til stasjonssjefen, og gikk inn til forkontoret.
– Jeg skulle gjerne snakke med en ansvarlig person.
– Han er litt opptatt nå, du får sette deg ned å vente
Greit nok, jeg satt meg ned og begynte å tenke på hva jeg skulle si for å overhøvle mannen som satt der inne. Hjernen min spant rundt mange gode ideer om firkantet system, det psykologiske spillet da vi fikk utdelt uniformer, mangelen på å ta ansvar fra de som er utpekt og kurset til å ta det...
– Du kan gå inn nå.

Jeg åpnet døren, og mannen som satt bak skrivebordet reiste seg opp. Han hadde så vidt fått baken opp av stolen før jeg nærmest beordret:
– Nå vil jeg snakke med en ansvarlig person!
– Det skulle vel være meg det, sa han og rakte frem hånden og ga meg et varmt smil.
– Jeg er Oberstløytnant Vist.
Alt jeg hadde tenkt å si forsvant, mannen var jo hyggelig, jo. Han ba meg sette meg i en stol ved et lite bord, og satte seg selv på den andre siden, før han spurte hva saken gjaldt. Jeg fortalte hele historien om brevet jeg hadde sendt, og om behandlingen jeg hadde fått i løpet av dagen. Smilet hans stivnet før han begynte å banne en masse ord om noen inkompetente idioter som trodde de var Gud bare fordi de hadde fått noen vinkler og striper. Han kalte inn troppssjefen, spurte meg hvem som fulgte oss rundt, og tok en telefon til innrulleringskontoret jeg hadde sendt brevet til.
– De har ikke fått noe brev, sa han, og lurte på når jeg hadde sendt det.
– 3-4 uker siden, svarte jeg.
– Ja det går litt tregt der oppe, sa han og lo litt beskjemmet.

Troppssjefen kom inn på kontoret, ga honnør, og sto i giv akt. Da opplevde jeg det nærmeste jeg kom en orgasme i min særdeles korte militære karriere. Troppssjefen fikk en utskjelling uten sidestykke - og det rett foran mine øyne. Han fikk vite at jeg skulle vært hjemme i Oslo på denne tiden, at jeg ikke hadde noe i en militærleir å gjøre, og at jeg nå måtte vente til i morgen med å reise. Troppssjefen fikk skylda for alt. Det blikket han sendte meg på veien ut av kontoret var like drepende som smilet mitt tilbake var stort. Jeg fikk beskjed om at jeg burde gå til presten og snakke med ham for å få retningslinjer for å skrive en ny søknad. Ellers kunne jeg gå fritt rundt og se på soldatene som ble instruert. Han fortalte hvor TV-stuen var, sa at jeg måtte få meg litt mat, og beklaget på det sterkeste det jeg hadde opplevd. Han avsluttet med å si at han hadde absolutt respekt for mine meninger, og håpet at jeg ikke hadde noe mot å sove på brakka.

Etter at jeg hadde vært hos presten - som forøvrig forsøkte å overtale meg til å mene noe annet - gikk jeg tilbake til brakka. Der var min gode venn, troppssjefen. Han hadde begynt å instruere i hvordan å re opp en seng. Etter dette gikk han videre med å forklare prinsippet med tellekanter, plassering i skapene, og instruksjon i hvordan å brette tellekanter. Da han kom til sokkene, klarte jeg ikke å holde meg lenger:

– Det er greit nok at ting skal ligge på faste plasser i skapet, det skjønner enhver idiot - til og med du, sa jeg. - Men hva er enklest når alarmen går, alt blir mørkt, og du skal pakke sekken? Å telle 1-2-3-4-5-6 sokker, eller å gripe tre vrengte bunter...
Latter fra rekruttene...
Hatefullt blikk fra korporalen...
– Dette har folk forsket på, og jeg tror ikke du er smartere enn dem.
– Så prøv selv, tenk selv, finn ut selv hva som er enklest. Det har bare med sunt vett å gjøre.
Mer latter...Korporalens ører ble røde...
– Sånn gjør vi det i militæret, det er ikke noe å diskutere!
– Interessant, lurer på om det går an å trene deg til å gjøre andre ting også. Som for eksempel å apportere, rulle rundt, og spille død...
Jeg sa ikke den siste linjen her, men jeg hadde veldig lyst. Jeg gikk på TV-stuen  og latet meg, snakket med ei jente som hadde gått rekruttskolen, og ville ut p.g.a. sexpress, snakket med andre som ville ut av forskjellige grunner, så en film og gikk og la meg.

– VÅKN OPP! PÅ MED UNIFORMENE! UT OG STILL OPP!
Bråket som vekket meg fra min deilige drøm om fred på jord og ingen våpen... nei vent litt. Da jeg ble vekket var jeg på et nachspiel for to med ei jeg hadde likt lenge. Vi hadde nettopp kommet hjem fra byen, og var i ferd med å... nok om det.
Alle fikk det travelt med å få på seg uniformen bortsett fra meg. Jeg kledde på meg den slitte olabuksa og den slitte olajakka med en stor og tydelig peace-button, gikk ut og så på de som stilte opp, og lente meg inn til hjørnet av brakka og tente meg en røyk. Der kategoriserte jeg alle etter hvordan de svarte «Her», høyt og tydelig når navnet deres ble ropt opp:

• De som var der fordi de måtte, kom med et morgentrøtt «Her», og fikk kjeft fordi de ikke ropte høyt nok.
• De som tenkte at de skulle gjøre det beste ut av situasjonen kom med et normalt «Her», som ble godtatt under tvil.
• Streberne: «HHHEEEEEEERRR!!!».
• Jeg: «Hallå».

Surt blikk fra troppsjefen...
Smil tilbake...
Humring fra rekruttene...

Etter frokost ble jeg kjørt rundt for å levere tilbake alt, få sjekket meg ut av systemet, innom oberstløytnanten, som ønsket meg lykke til videre i livet, ut på flyplassen og hjem til den deilige Osloluften. Jeg gikk ut og tok meg et par øl før jeg dro hjem og drømte videre om fred på jord, ingen våpen... Eller nei, det var ikke det jeg drømte om denne gangen heller...

Noen dager senere fikk jeg svar på den første søknaden jeg hadde sendt om overføring til justisdepartementet, med beskjed om at jeg måtte skrive en ny søknad. Det var den jeg skrev da jeg var på Værnes. Noen uker etter det igjen fikk jeg et nytt brev om at jeg kunne bli overført til Rygge Flystasjon hvis jeg ville. Nok et billig triks fra forsvarets side, så jeg lot være å svare. Til slutt fikk jeg endelig brev om at jeg var overført til justisdepartementet, og min karriere i det militære register var definitivt over. Et par år etter fullførte jeg min førstegangstjeneste: 16 måneder som sivilarbeider.

I årene siden dette skjedde har jeg ofte sendt en varm tanke til Oberstløytnant Vist, som var den eneste av befalet på Værnes som behandlet meg som et likeverdig menneske, og som viste meg respekt for mitt standpunkt. Jeg håper han fikk et godt liv!

Etterord:

Selv om jeg personlig er pasifist, synes jeg det er viktig at de som har en annen overbevisning enn meg, og har valgt å gjøre tjeneste for Norge utenfor landets grenser, får en ordentlig oppfølging når de er tilbake. Veteraner som har gjort tjeneste for Norge gjennom NATO eller FN sitter ofte med store traumer og psykiske skader i ettertid, og det blir gjort alt for lite for å hjelpe dem tilbake til samfunnet. Uansett overbevisning synes jeg vi alle burde støtte disse menneskene.

Vil du vite mer om hvordan du kan støtte dem?
Da synes jeg du skal sjekke ut denne nettsiden.