Manchester

Faen... Så har det skjedd igjen...

Terror er forferdelig, uansett om det kalles krigshandlinger med sivile skadde eller terror. For det er akkurat det samme.

Men akkurat nå kjenner jeg på det samme som jeg kjente etter angrepet på Bataclan. Det treffer meg litt ekstra hardt når angrepene treffer musikk. For musikk er fellesskap og glede. Folk drar på en konsert de har gledet seg til, gjerne i flere måneder. Man har telt ned dager, hørt på musikken, sunget med, og sett for seg seg selv stående i konsertlokalet. Man går og håper på at akkurat ens egne favorittlåter blir spilt. Når konsertdagen endelig kommer står tiden stille frem til konsertstart. Forventninger bygges enda sterkere opp. Gledesrusen er til å ta og føle på! Og når artisten eller bandet endelig kommer på scenen, så kjenner man euforien strømme gjennom kroppen i det kjente låter blir fremført live. Man føler rytmen pulsere, man lar seg rive med, enten det er med dans, headbanging, moshpit eller fot og digging. Og den samme følelsen deles av nesten alle som er tilstede i konsertlokalet.

Og etter konserten lever minnene om den. I går kveld ble de minnene ødelagt for alltid for de omlag 22.000 tilskuerne på Manchester Evening Newa Arena i Manchester. For mange av dem, kanskje den aller første store konserten de fikk se. For Ariana Grandes publikum er ungt. Det var garantert noen 10-12-åringer der, og de fleste var nok i tenårene.

Som får traumer som kan vare resten av livet.

For sjokket blir forsterket når det kombineres med opprømthetens rus som en konsert gir. Og det gjør at det treffer meg litt ekstra hardt. For fellesskapet og gleden - det som holder meg gående, det som for meg er meningen med livet - kan ha blitt ødelagt for alltid for de som var tilstede. På Bataclan. På M.E.N. Arena.

Så jeg gråter litt ekstra for ofrene - både de fysiske ofrene, og de psykiske, samt deres familier og nærmeste. Og håper at de får god traumebehandling. Og at hjertet for musikken hver enkelt elsker aldri dør...