Gi meg livet!
Jeg ser folk vandre rundt i en evig runddans, i sirkler, som en kjedelig karusell i en fornøyelsespark. "Fri og bevare oss for å få nye inntrykk, se noe nytt, høre noe nytt - føle noe nytt". Opp klokka 7, dusje, spise dra på jobb, lunsj, jobb, hjem, spise middag, hjelpe ungene med leksene, se på noe hjernedødt på TV, kanskje lese litt i en enkel krim på sengen, ha litt sex om det føles greit, sove, opp klokka 7, dusje...
Skal man underholdes skal det helst skje på enklest mulig vis. En film med et plott man har sett hundre ganger før, musikk man kjenner godt til. Det er ikke uten grunn at nesten samtlige norske artister som har blitt store her i landet de siste årene har blitt kjente etter å ha sunget karaoke på ett eller annet TV-program. "Det er så trygt og godt"! Og alle lar seg imponere over den unge jenta som synger en helt grei versjon av en eller annen Celine Dion eller Whitney Houston-låt, eller gutten som synger en ok versjon av en Muse eller Queen-låt, for det sitter en gjeng med dommere der som skryter de unge artistene opp i skyene med at de har en helt spesiell "knekk i stemmen" eller "en deilig heshet" som er "helt UNIK"! Og enda mer imponerte blir man av den unge artisten dersom han eller hun er overvektig, stygg, keitete eller noe annet som ikke passer inn i bildet som de samme mediene har skapt av det å være flink og vellykket - og pen. Da deles det villig vekk på sosiale medier, klipt til av alle de uten navn som skaper programmet - med skeptiske blikk, himling med øynene, og selvsagt overraskelsen i blikket når personen begynner å synge - hvem hadde trodd at noen som ser så rare ut og ikke passer inn i A4-bildet av en flink person kan være så flink!
Men det blir en digresjon - alle som kjenner meg vet hva jeg mener om disse programmene - poenget her er at også når nye artister blir presentert, så står de også for det trygge og kjente og ufarlige. Nye inntrykk vil vi ikke ha. Vi ser på - og lar oss engasjere av mange konsepter som er smidd over samme list, vi ler av vitser som har vært resirkulert i 50 år gjennom den siste hit-sitcomen. Godt og trygt.
Og jeg forstår ønsket om trygghet, en sikker økonomisk nå- og fremtid, et trygt og godt hjem, fire vegger og tak over hodet, finere TV og bil enn naboen, sex 2-3 ganger i uka med litt ekstra forspill på freddan (man kan jo sove litt ekstra på lørdagsmorgenen), og i de samme 2-3 posisjonene man vet funker bra for hverandre innenfor soverommets fire trygge vegger. Jeg forstår tankegangen om at man ikke skal ta for store sjanser fordi det kan gå ut over alt for mye. Jeg forstår hvorfor man velger det trygge.
Det er bare ikke for meg...
I denne fornøyelsesparken livet er går jeg forbi karusellene - jeg synes de er kjedelige. De går rundt - big, fucking deal... Vis meg heller den råeste berg-og-dalbanen dere har. Jeg trenger å IKKE vite hva som venter rundt neste sving. Jeg vil ikke ha forutsigbarhet, jeg vil ha følelsen av vektløshet - den følelsen som dukker opp når jeg møter ei dame som får meg til å sveve bare hun er i nærheten. Jeg vil kjenne at g-kreftene sliter i meg, sånn som når jeg i løpet av en kveld på jobb opplever frustrasjon, glede og en vanvittig lykkerus over at jeg nettopp har opplevd en konsert med et band jeg aldri har hørt før, og det er noe av det beste jeg har hørt! Jeg vil lese eller høre noe som får meg til å le, tenke og undre på samme tid. Jeg vil kjenne kjærligheten til alt som livet har å by på, jeg vil føle noe nytt hele tiden - eller så har jeg ikke noe å leve for... Jeg vil ikke la noe være uprøvd, men jeg vil nyte det uten forstyrrelser. Jeg trenger ikke dop, jeg trenger livet!
Og akkurat dette er det enkelte som synes er veldig skummelt med meg...
For jeg er over 40, jobber i bar, tatoverer meg, leter etter nye gleder og opplevelser - gjerne innenfor min aller største kjærlighet (bortsett fra barna mine); musikk - nye mennesker, nye venner, ny kjærlighet... Det betyr ikke at den gamle kjærligheten ruster. Jeg er fremdeles like glad i Rush og Deep Purple som jeg var da jeg oppdaget dem. Jeg er fremdeles like glad i venner som jeg har hatt i 20 år, og kanskje ikke har hatt kontakt med de siste 10 årene. De betyr fremdeles like mye for meg! Men jeg går alltid videre, på leting etter flere. Ta tak i meg, og jeg blir. Forsvinner jeg, så kan jeg alltid hankes inn igjen. Trenger de meg, så kommer jeg tilbake... Alltid!
Og til deg som har hengt med så langt: Dette er noe jeg bare var nødt til å få ut. Jeg dømmer som sagt ikke deg som ønsker og trenger tryggheten karusellen gir, jeg forstår deg. Jeg ber bare om at du ikke dømmer meg som trenger det uforutsigbare livet som berg-og-dalbanen gir, men at du heller forsøker å forstå at mitt begjær etter vektløshet og kraftige g-krefter er like stort som ditt begjær etter de trygge rammene som sirkelgangen karusellen gir.
Skal man underholdes skal det helst skje på enklest mulig vis. En film med et plott man har sett hundre ganger før, musikk man kjenner godt til. Det er ikke uten grunn at nesten samtlige norske artister som har blitt store her i landet de siste årene har blitt kjente etter å ha sunget karaoke på ett eller annet TV-program. "Det er så trygt og godt"! Og alle lar seg imponere over den unge jenta som synger en helt grei versjon av en eller annen Celine Dion eller Whitney Houston-låt, eller gutten som synger en ok versjon av en Muse eller Queen-låt, for det sitter en gjeng med dommere der som skryter de unge artistene opp i skyene med at de har en helt spesiell "knekk i stemmen" eller "en deilig heshet" som er "helt UNIK"! Og enda mer imponerte blir man av den unge artisten dersom han eller hun er overvektig, stygg, keitete eller noe annet som ikke passer inn i bildet som de samme mediene har skapt av det å være flink og vellykket - og pen. Da deles det villig vekk på sosiale medier, klipt til av alle de uten navn som skaper programmet - med skeptiske blikk, himling med øynene, og selvsagt overraskelsen i blikket når personen begynner å synge - hvem hadde trodd at noen som ser så rare ut og ikke passer inn i A4-bildet av en flink person kan være så flink!
Men det blir en digresjon - alle som kjenner meg vet hva jeg mener om disse programmene - poenget her er at også når nye artister blir presentert, så står de også for det trygge og kjente og ufarlige. Nye inntrykk vil vi ikke ha. Vi ser på - og lar oss engasjere av mange konsepter som er smidd over samme list, vi ler av vitser som har vært resirkulert i 50 år gjennom den siste hit-sitcomen. Godt og trygt.
Og jeg forstår ønsket om trygghet, en sikker økonomisk nå- og fremtid, et trygt og godt hjem, fire vegger og tak over hodet, finere TV og bil enn naboen, sex 2-3 ganger i uka med litt ekstra forspill på freddan (man kan jo sove litt ekstra på lørdagsmorgenen), og i de samme 2-3 posisjonene man vet funker bra for hverandre innenfor soverommets fire trygge vegger. Jeg forstår tankegangen om at man ikke skal ta for store sjanser fordi det kan gå ut over alt for mye. Jeg forstår hvorfor man velger det trygge.
Det er bare ikke for meg...
I denne fornøyelsesparken livet er går jeg forbi karusellene - jeg synes de er kjedelige. De går rundt - big, fucking deal... Vis meg heller den råeste berg-og-dalbanen dere har. Jeg trenger å IKKE vite hva som venter rundt neste sving. Jeg vil ikke ha forutsigbarhet, jeg vil ha følelsen av vektløshet - den følelsen som dukker opp når jeg møter ei dame som får meg til å sveve bare hun er i nærheten. Jeg vil kjenne at g-kreftene sliter i meg, sånn som når jeg i løpet av en kveld på jobb opplever frustrasjon, glede og en vanvittig lykkerus over at jeg nettopp har opplevd en konsert med et band jeg aldri har hørt før, og det er noe av det beste jeg har hørt! Jeg vil lese eller høre noe som får meg til å le, tenke og undre på samme tid. Jeg vil kjenne kjærligheten til alt som livet har å by på, jeg vil føle noe nytt hele tiden - eller så har jeg ikke noe å leve for... Jeg vil ikke la noe være uprøvd, men jeg vil nyte det uten forstyrrelser. Jeg trenger ikke dop, jeg trenger livet!
Og akkurat dette er det enkelte som synes er veldig skummelt med meg...
For jeg er over 40, jobber i bar, tatoverer meg, leter etter nye gleder og opplevelser - gjerne innenfor min aller største kjærlighet (bortsett fra barna mine); musikk - nye mennesker, nye venner, ny kjærlighet... Det betyr ikke at den gamle kjærligheten ruster. Jeg er fremdeles like glad i Rush og Deep Purple som jeg var da jeg oppdaget dem. Jeg er fremdeles like glad i venner som jeg har hatt i 20 år, og kanskje ikke har hatt kontakt med de siste 10 årene. De betyr fremdeles like mye for meg! Men jeg går alltid videre, på leting etter flere. Ta tak i meg, og jeg blir. Forsvinner jeg, så kan jeg alltid hankes inn igjen. Trenger de meg, så kommer jeg tilbake... Alltid!
Og til deg som har hengt med så langt: Dette er noe jeg bare var nødt til å få ut. Jeg dømmer som sagt ikke deg som ønsker og trenger tryggheten karusellen gir, jeg forstår deg. Jeg ber bare om at du ikke dømmer meg som trenger det uforutsigbare livet som berg-og-dalbanen gir, men at du heller forsøker å forstå at mitt begjær etter vektløshet og kraftige g-krefter er like stort som ditt begjær etter de trygge rammene som sirkelgangen karusellen gir.
Hei Henrik.
SvarSlettBra skrevet, og akkurat som jeg husker deg fra da vi gikk på skolen sammen :)
Når du nevner RUSH, må jeg bare spørre om du har, eller har sett de siste dvd/Blu-Ray greiene de har gitt ut? "Clockwork-----(ett eller annet), og den andre som jeg overhodet ikke husker hva heter,,,, (Geddy Lee har på en Rush genser, med den gamle logoen, men det står RASH (utslett) . Egentlig et jævlig bra navn :D
Jeg var så sinnsykt heldig å se Rush live i Montreal for noen år siden! Det var så utrolig vanvittig fett! Mye mer METAL enn på skivene. Og etter å ha sett de live,
økte min respekt for gitaristen Alex Lifeson STORT!
Han spiller så mye tøffere live enn på skivene.
Jeg var sammen med ei dame fra Belgia som var General-Konsul på det Belgiske konsulatet i Kanada, så jeg hadde (og jeg kødder ikke) egen butler! Han serverte alltid fersk sushi til frokost hver morgen (og øl, eller en bloody mary uten grønnsaker, med ekstra pepper (hvis jeg følte meg ekstra tøff på morran) til meg hver morgen.
Det var skikkelig kult, og noe HELT nytt for meg. Vi bodde faktisk i et slags lite slott, som hadde stått i Belgia, men de hadde tatt det fra hverandre, stein for stein, fraktet det til Montreal, og satt det opp igjen!
Etter det flytta vi til Belgia (Brussel), I en helt ny leilighet. Jeg ble NESTEN alkoholiker, fordi jeg jobbet ikke. Jeg følte meg egentlig som jeg var prostituert! Jeg fikk så mye penger og ting,,,, bare for å ha sex, og lage middag en gang i blant!
Og på toppen av det fikk mamma kreft. Så jeg hoppet av det livet med daglige Cohiba sigarer og 2 liter vodka om dagen, pluss øl.
Og rett etter at mamma døde, så fikk hun dama kreft også :/ Ikke så kult.
Livet går i rare baner i blant!
Det hadde vært fett å møtt deg en dag Tlf nr mitt er 48487666, så bare ring, eller send en melding :) (jeg er nykter. Har slutta med alt av dop)
Jeg har en Facebook side, men det er så sjelden jeg bruker den.
Selv om det var der jeg fant denne siden. Becca hadde lagt ut den "ting man ikke gjør i en bar" greia, så oppdaget jeg at det var deg som hadde skrevet den :P
Hilsen Lars S.
Hei, Lars.
SlettTakk, og så kult å høre fra deg. Det er bare å slenge seg med, og oppleve livet og alle veiene det bestemmer seg for å ta. Vi er alle en sum av våre egne opplevelser på godt og vondt, og de rare banene livet tar i blant er jo også de som gir flest og mest spesielle minner.
Jeg har lagret nummeret ditt, og tar nok kontakt når det begynner å roe seg litt, for akkurat nå går det i 180 km/t med uventede svinger hele tiden. Og jeg nyter hvert øyeblikk. Så får vi møtes en ettermiddag/kveld når jeg har fri - for min erfaring fra sånne møter er at det kjapt blir noen timer :-)
Forøvrig er jeg glad for å høre at du holder deg nykter! Den Clockwork Angels-konserten har jeg ikke sett, men har vært heldig nok til å få oppleve dem live 2 ganger - dog i Skandinavia, ikke i Montreal, som ville vært fetere. Men jeg har sett bilde av den t-skjorta.
Vi snakkes om ikke så lenge, Lars!