Hvorfor jeg elsker Metal

Jeg er en som lytter til nesten alt mulig. I hylla mi med cd-er og vinyl (ja, jeg er gammaldags sånn), finner du Kate Bush, Tsjaikovski, Deep Purple, Depeche Mode, Pink Floyd, Slayer, Beatles, Jeff Buckley, Beethoven, Billy Joel, Metallica, Eminem, Judas Priest, Michael Jackson. Kort sagt - alt mulig. Men min kjærlighet til Metal er min evige grunnmur for den store kjærligheten jeg har til musikk i nær sagt alle sjangere.

Hvorfor?

Metal er den eneste musikksjangeren jeg kjenner til hvor du kan mikse inn elementer fra alle andre musikksjangere. Påvirkningen fra klassisk musikk er åpenbar. Påvirkningen fra 50-tallets rock'n'roll og jazz er like åpenbar. Du finner soul der også. Og progressiv musikk, atonal, gospel, pop, blues og county&western. De nye musikksjangrene som kommer blir også raskt plukket opp av ett eller annet metalband og inkorporert i deres egne komposisjoner. Jeg har hørt band implementere dubstep og techno - både i progressiv metal, og i noen av de nye metalsjangrene jeg er alt for gammel til å huske navnet på.

Black Sabbath på Telenor Arena i 2013

(Foto: Henrik Manfredo)

Metalmusikken er som et barn. Alltid utforskende, alltid lekende, alltid villig til å lære noe nytt, og den tar ny lærdom og forsøker å implementere den inn i de eksisterende mønsterene i hjernen. Metal er menneskelig instinkt i musikalsk form. Ikke bare deler av de menneskelige instinktene, men alle! Metal er sinne, hat, kjærlighet, intellektualitet, primalt, sex, fødsel, jakt, glede, nytelse, smerte...

Metal er alle våre følelser! På en gang!

Og som en musikkelsker elsker jeg Metal høyere enn alt annet, fordi den snakker til alle mine følelser, i stedet for bare noen få.