Deilig kaos
Jeg liker togstasjoner...
Ikke de små, men de store sentralstasjonene. Fulle av folk som skal over alt... Både togstasjoner og flyplasser symboliserer starten på en reise, men jeg liker togstasjoner mye bedre enn flyplasser. For der togstasjonene er fulle av liv og et evig kaos er flyplassene bare en rad av kontrollpunkter som leder til venteområder der det er enda et kontrollpunkt. Det er ikke rom for kaos på flyplasser. Men det er det på togstasjonene.
Og det som tiltaler meg mest er at togstasjonen er starten på veien ut i verden. Det er starten på opplevelser, oppdagelser og læring. Selv om neste stopp er en flyplass.
Uansett hvilken by jeg er i har jeg en tendens til å oppsøke sentralstasjonen en eller annen gang. Og der ser jeg likheten i oss mennesker. Jeg ser pendlerne som haster målrettet i nøyaktig samme fotspor som dagen før, dagen før det igjen, uken før, måneden før. Og jeg ser de som skal ut og reise på en sjelden lengre tur, som har sitt fulle hyre med å passe på at de får med seg alt av kofferter, vesker og bager - de som merker stresset for å komme seg til flyplassen i tide til å sjekke inn bagasjen som de helt sikkert ikke har veid, og som kanskje må betales overvekt for. Jeg ser de erfarne reisende som har alt på stell mens de går i et fast tempo mot togene til flyplassen. Jeg ser alle som venter på at toget deres skal komme mens de stirrer lettere apatisk opp på skjermene eller tavlene som viser avgangstider for å se deres togreise hoppe en plass opp hvert minutt. Vanemennesket som stopper innom kiosken eller kaffebaren for sin faste kopp med kaffe og den daglige avisen. Den paniske som er for sent ute, og forvirret prøver å orientere seg i kaoset. Jeg ser alle som venter på noen. En kjæreste? Ektefellen? Søskenbarnet eller andre familiemedlemmer de ikke har sett på lenge? Eller en barndomsvenn man en gang har mistet kontakten med, men som plutselig dukket opp på facebook. Jeg ser ungdomsgjengene som er såååå tøffe så lenge det er minst 4-5 av dem, men som blir sørgelig spake i det kompisgjengen drar, og den som er igjen ringer til mamma...
Jeg ser alle som har sitt daglige virke i dette kaoset. Kiosk- og butikkmedarbeidere som sørger for at alle behov blir dekket. Fra porno til pølse, fra hudkrem til mobiltelefon, fra printerblekk til kaffe. For det må til det og.
Togstasjoner er vakre, uansett hvor jeg drar. Og det er kaoset og energien fra alle menneskene som løper, går, dasser, stabber og ruller jeg gjennom stasjonen hver eneste dag som gjør dem vakre.
Jeg liker togstasjoner!
Ikke de små, men de store sentralstasjonene. Fulle av folk som skal over alt... Både togstasjoner og flyplasser symboliserer starten på en reise, men jeg liker togstasjoner mye bedre enn flyplasser. For der togstasjonene er fulle av liv og et evig kaos er flyplassene bare en rad av kontrollpunkter som leder til venteområder der det er enda et kontrollpunkt. Det er ikke rom for kaos på flyplasser. Men det er det på togstasjonene.
Og det som tiltaler meg mest er at togstasjonen er starten på veien ut i verden. Det er starten på opplevelser, oppdagelser og læring. Selv om neste stopp er en flyplass.
Uansett hvilken by jeg er i har jeg en tendens til å oppsøke sentralstasjonen en eller annen gang. Og der ser jeg likheten i oss mennesker. Jeg ser pendlerne som haster målrettet i nøyaktig samme fotspor som dagen før, dagen før det igjen, uken før, måneden før. Og jeg ser de som skal ut og reise på en sjelden lengre tur, som har sitt fulle hyre med å passe på at de får med seg alt av kofferter, vesker og bager - de som merker stresset for å komme seg til flyplassen i tide til å sjekke inn bagasjen som de helt sikkert ikke har veid, og som kanskje må betales overvekt for. Jeg ser de erfarne reisende som har alt på stell mens de går i et fast tempo mot togene til flyplassen. Jeg ser alle som venter på at toget deres skal komme mens de stirrer lettere apatisk opp på skjermene eller tavlene som viser avgangstider for å se deres togreise hoppe en plass opp hvert minutt. Vanemennesket som stopper innom kiosken eller kaffebaren for sin faste kopp med kaffe og den daglige avisen. Den paniske som er for sent ute, og forvirret prøver å orientere seg i kaoset. Jeg ser alle som venter på noen. En kjæreste? Ektefellen? Søskenbarnet eller andre familiemedlemmer de ikke har sett på lenge? Eller en barndomsvenn man en gang har mistet kontakten med, men som plutselig dukket opp på facebook. Jeg ser ungdomsgjengene som er såååå tøffe så lenge det er minst 4-5 av dem, men som blir sørgelig spake i det kompisgjengen drar, og den som er igjen ringer til mamma...
Jeg ser alle som har sitt daglige virke i dette kaoset. Kiosk- og butikkmedarbeidere som sørger for at alle behov blir dekket. Fra porno til pølse, fra hudkrem til mobiltelefon, fra printerblekk til kaffe. For det må til det og.
Togstasjoner er vakre, uansett hvor jeg drar. Og det er kaoset og energien fra alle menneskene som løper, går, dasser, stabber og ruller jeg gjennom stasjonen hver eneste dag som gjør dem vakre.
Jeg liker togstasjoner!
(Foto: Henrik Manfredo)
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Innlegg administreres pga økning av spam.